Ettersom vg-bloggene nå skal stenges, så har jeg nå overflytta bloggen min til
http://bertoline.wordpress.com/
Sprettrumpa! :-)
Mine to stoltheter er noen kjekke og snille karer,
men som søsken flest i den alderen krangler de iblant så busta fyker.
Idag startet det med tull og spøk…
som etterhvert ble litt mer alvorlig…
og endte i en heftig diskusjon med diverse saftig ordbruk som tilbehør. 
Etter at guttene har roet seg ned og blitt venner igjen etter en slik krangel, har mamma’n som regel at alle må be hverandre pent om unnskyldning…og så sier vi noe positivt til hverandre. Idag valgte vi at vi alle måtte si minst tre gode ting om hverandre.
Forut for krangelen hadde vi sett litt på tv, og sett noen reklamer og litt av et modellprogram.
Så etter at vi alle hadde sagt våre tre gode ting til de andre to, spøkte jeg med gutta at det var lumpent at det aldri var noen som nevnte noe om min søte lille “modellsprettrumpe” som en positiv ting…mens jeg latet som jeg furtet.
Da kom det kjapp kommentar fra minsten:
“Åh mamma, du har en veldig søt liten sprettrumpe du altså, og den er myyyye flottere…enn en sumobryters!” 
Sukk…det er da en ikke veit om en bør hive ungen i snøhaugen eller gi han en god klem. 
Ja ja…jeg velger å ta det som et kompliment og vifter med “sprettrumpa”.
Enkelte dager…
Enkelte dager bør en absolutt holde seg i senga.
Rett og slett krabbe så langt under dyna en kan og ikke løfte på øyelokka engang.
Enkelte dager…sukk…
Fredag var absolutt definitivt garantert en slik dag for meg.
Etter masse flott vårvær med sol og varmegrader, vakna vi opp til rene snøstormen.
Det lavet ned tett i tett med snøkjerringer i store flak, og lå nærmere 30cm hvit guffe på bakken etter ei snørik natt.
Den eneste som syntes snøværet var sjarmerende var vårt nye familiemedlem Sofus the cat…som hadde stor moro av å prøve og fange snøflakene som dalte ned. Hverken gutta boys eller jeg syntes været var særlig morsomt…ettersom vi hadde kommet i god vårstemning av all sol og varme siste tida.
Vel pyttsan…snøen kom jo til å smelte uansett etterhvert. Og det kom sikkert mer sol iløpet av noen dager.
Jeg rakte tunge til snøværet og gjemte meg i sofakroken med pus og kaffekopp…og husket med ett at jeg burde ringt til legen min for nye resepter…men…øh…
“Dette abbonementet er sperret!”…sa det i fonen min gett…
Pokker og… 
På grunn av alle de store regningene som alltid kjem ramlende på årets første måneder hadde jeg utsatt tlf-regninga til purringa kom…men fikk selvfølgelig ikke penger på kontoen og betalt før dagen etter fristen…og dermed…sperring!
Jeg slo meg sjøl i panna og benevnte meg sjøl med diverse mindre pene uttrykk…da jeg kom på at eldstesønnen hadde jo lagt igjen mobilen sin hjemme. Og den brukte kontantkort, så da hadde jeg jo fon likevel. Men hæ?? Jaggu sperra den og?? Fullt betalt mobil med kontantkort…finnes ikke noe abbonement på den jo. Hvordan var det mulig?
Ja ja…jeg hadde jo hvertfall fått betalt regninga, så den ble nok åpna etter helga heldigvis. ?)
En time før skoleslutt ramla det inn en liten glemt tanke i huet mitt…
Filler’n…minsten hadde jo fått lov til å bli med en klassekompis hjem etter skolen…og jeg fikk jo søren ikke ringt for å avbestille skoletaxien.
Hmmm..ok…bare å hoppe ut av joggedressen og få på seg mer anstendige klær…for å kjøre ned til byen å avbestille taxien. Og det måtte gjøres såpass tidlig at da kunne jeg jo like godt avbestille for eldstemann å plukke opp han og.
Ettersom det ble litt tid å vente før min yngste sjarmør skulle hentes, passet eldste sjarmis og jeg på å få handlet til helga og kommende uke. Kjekt å ha med seg hjelp til å lempe varer
Etter å ha plukka opp minsten vendte vi snuta hjemover…og var bare etpar km hjemmefra…da bilen daua…
Kunne ikke den forbaska metallkassa klart å rulle de siste to kilometrene hjem i det minste??? Grrrrrrr….for å si det mildt!
Ikke kunne jeg jo ringe etter skyss heller…ettersom mobilen var like stum.
Jadda…ble en utrolig inspirerende tur hjemover…hmpfff…
To slitne unger etter en lang skoledag med to ryggsekker fulle av skolebøker…og tre bæreposer fulle av varer. Og atte….grønnsaker veier litt! …spesielt når du har en bærepose full…og nesten bare oppoverbakker hjem…sukk.
Men vi kom oss da hjem…og slukte nesten hele vannkrana av tørst.
Jeg satte meg surmulende med pus i sofaen…og forbanna gamler biler og anna herk.
Men tenkte positivt…at nå er det snart vår…imorra er det sikkert sol igjen…og nå kunne det jo umulig skje mer.
Vel…nesten ikke no mer…
Vi er registrert som fosterhjem hos dyrebeskyttelsen, og på kvelden kom de med en stakkars hjemløs pus…som skal bo hos oss til de finner et trygt og godt nytt hjem.
Når dette skrives har jeg fått fungerende mobil…og funnet ut hvorfor både min egen og sønnes mobil var sperret. Han mobil står i mitt navn…og vi har såkalt “Trådløs/Fri Familie”…så vi kan ringe gratis til hverandre. Og når min telefon blir sperret..blir alle de andre i familienettverket sperret og. Morsomt…nope. Så vær obs om dere har et sånt familieopplegg for mobilene.
Jeg har også fått dommen over bilskrukka mi…som er gone with the wind.
Reparasjon koster mer enn bilen er verdt…så bye bye og god tur til høgger’n.
Så nå sitter vi her oppi skauen uten firhjuling eller telefon…men jisses heller…det kjem en dag imorra og…med kanskje en smule flaks attåt.
Comments Off
Elg på epleslang! :)
Vi har nytt hus.
Vi har stor hage.
Og jaggu har vi egen elg også!
Iløpet av vinteren har jeg stadig lagt merke til elgspor på gårdsplassen og i hagan.
Spora ser ut til å følge ulike løyper over tomta vår, men ender alltid på samma sted…nemlig epletrærne til naboen.
Nærmeste nabo er et rehabiliteringssenter, og de plukker sjelden av alle eplene av trærne sine, som ligger like ved huset vårt. Og dette ser elgen til å ha funnet ut.
Han kommer alltid fra sørvest…over gårdsplassen eller hagan…og ender hos epletrærne…før han vender nesa sørvest igjen.
Igår kveld måtte jeg en tur på verandaen for å plukke opp ungenes gjenglemte votter, da jeg med ett ble oppmerksom på lyder.
Jeg kikka opp…og der sto jammen skogens konge i all sin prakt og glodde på meg.
Må innrømme at jeg skvatt til en smule først…men holdt meg rolig og sto bare stille og glodde tilbake.
Altså…når jeg er litt redd eller nervøs for noe så har jeg den vanen at jeg prater.
Prater, synger eller diskuterer situasjonen.
Av og til for meg sjøl…eller til gjenstanden eller anna jeg er engstelig for.
Det kan være mørket, noe jeg gruer meg for eller et skummelt dyr.
Spør meg ikke hvorfor…jeg har bare funnet ut at det hjelper.
Så…der sto jo elgen da…en svær skummel elg…
“Mor’n du!”…sa jeg forsiktig.
Elgen bare snøfta tilbake mens den fortsatte å glo.
“Jeg er ikke farlig altså…skal bare hente vottene unga glemte ute.”…sa jeg.
Elgen snøfta igjen til svar.
“Er du ute på måneskinnstur du da?”…spurte jeg.
Elgen trampa litt med føttene, nesten som om den bekrefta at den var ute og gikk, før den klødde seg på skinka med geviret.
Jeg visste ikke helt om jeg skulle tørre å skynde meg inn i huset igjen…for elgen var bare noen meter unna. Tenk om den kom stampende etter meg opp på verandaen??
Så jeg ble stående.
“Skal du gå lang tur inatt da?”…spurte jeg.
Elgen gikk etpar steg framover i retning nabohagen…før den stoppa opp og fortsatte å glo på meg igjen.
“Å ja….du skal til nabo’n å gumle epler?”…sa jeg.
Elgen bare glodde videre på meg.
“Nesten ingen epler igjen snart nå…men kjem fler til sommeren.”…sa jeg.
Elgen stakk nesa nedi snøen og snøfta…som for å si at da var den forbaska snøen borte også. Så fortsatte den å glo.
“Det er kaldt i kveld…jeg må snart inn igjen før jeg fryser ihjel her ute. Kan ikke du gå videre nå er du snill?”…ba jeg pent til elgen.
Elgen bare glodde.
“Vææææær så snill å gå for å spise epler?”…ba jeg igjen.
Elgen så seg litt omkring…gikk etpar steg framover…stoppa opp og så på meg.
Så snøfta den og rista på hodet omtrent som den sa adjø….før den labba videre til naboens epletrær.
“Bye bye…god tur og nyt eplene”…sa jeg…før jeg forta meg inn i stua og låste verandadøra.
Moralen er: Hold kaffi’n varm…for en veit aldri hvem som kommer på besøk.
Og igår kveld fikk jeg besøk av selveste kongen!
Tenåringer i huset…
Denne lille historien rappa jeg fra Facebook.
Smart sønn? 
En far gikk forbi sin sønns værelse og stusset over å se at det var pent
ryddet opp og sengen ordentlig redd opp. Så fikk han øye på en konvolutt,
som var lagt på hodeputen, adressert til ‘Far’. Med bange anelser og
nervøse hender åpnet han konvolutten og leste brevet fra sin eneste sønn:
“Kjære Far!
Det er med stor beklagelse og sorg at jeg må skrive til deg. Jeg var nødt
til å stikke av med kjæresten min, fordi jeg ville unngå en scene med mor og
deg. Jeg vet at du og mor stadig anser meg for å være et barn, men far, jeg
er altså 17 år gammel og jeg vet hvordan jeg skal ta vare på meg selv.
Jeg har funnet ekte kjærlighet sammen med Susanne, og hun er bare så søt.
Men jeg er klar over at du aldri ville ha henne med på bilder på grunn av
piercingene, tatoveringene og ikke så fine klær, og fordi hun er så mye
eldre enn meg. Det er fordi at hun har fem barn, hvorav hennes yngste
datter er på min alder.
Men det er ikke bare forelskelse. Far, hun er gravid med tvillinger! Susanne
sier at vi vil bli veldig lykkelige sammen. Susanne bor i en campingvogn ute
i skogen, og hun har rikelig med ved til å holde oss varme vinteren over.
Vi deler så mange drømmer om fremtiden. Far, hun sier at hun vil kjøpe masse
dataspill til meg. Susanne elsker barn. Alle barna hennes har forskellige
fedre, men hun sier at med meg er det annerledes. Far, jeg vet at vi vil
være sammen alltid. Susanne sier at jeg er mye mere mann enn de eldre
fyrenehun har vært sammen med. Er ikke det søtt?
Susanne har åpnet øynene mine for at hasj faktisk ikke er skadelig. Hun er
en forretningskvinne siden hun dyrker sin egen hamp og selger det for å
forsørge familien sin. Susanne er dyktig med penger; hun bytter noe av
hasjen sin med naboene i kokain og ecstasy. De andre beboerne i skogen er
også forretningsfolk.
I mellomtiden vil vi be om at vitenskapen finner en kur mot AIDS, så Susanne
kan få det bedre.
Du skal ikke være bekymret for meg, Far. Jeg er veldig lykkelig! En skjønn
dag er jeg sikker på at vi vil komme og besøke dere, så kan dere se
barnebarna deres og mine stebarn.
Med kjærlig hilsen,
Deres sønn Jonas.
PS.
Far, ikke noe av det ovenfor er sant. Jeg er over hos Thomas. Jeg ville bare
fortelle deg at det finnes verre ting i livet enn karakterboken som ligger i
skrivebordsskuffen.
Klemmer! Ring meg når det er sikkert for meg å komme hjem.”
Have a nice day…og tenk på at ting kunne faktisk vært verre.
Happy New Year :-))
Så skriver vi år 2011…et år vi starter på med et stort smil.
Vi rakk å komme i orden i huset vårt til jul, og fikk ordna mer enn vi håpa på.
Uføre-forsikringa mi kom endelig i orden, og det ga mulighet for innkjøp av litt ekstra møbler.
Halleluja…endelig fikk vi nytt kombiskap på kjøkkenet også!
Mitt stakkars gamle salige skap var 15 år gammalt, og hang knapt sammen. I tillegg var det feil på frysedelen, noe som gjorde at det rant vann i kjøleskapet til stadighet, og skapte dårlig lukt der inne. Ikke særlig praktisk eller bra for helsa egentlig.
Peisestua fikk vi også ordna, så nå har gutta boys en tumleplass med både datakrok, tv, xbox og stor sovesofa
Hobbyrommet i kjelleren er også tatt i bruk. Fikk rydda unna endel pappesker og dilldall…satte inn gamle kjøkkenbordet og ei hylle…og vips så var gutta boys igang. De flinke gutta mine har fått fart på hammer, sag og limpistol…og har lagd mange dekorasjoner og andre greier allerede. De elsker hobbyrommet sitt, og jaggu er de kreative og.
Tar litt tid til å venne seg til å bo i eget hus.
Har tatt meg sjøl i å tenke: “Hmm, kan jeg gjøre slik tro?…Har jeg lov til dette?”
Javisst faen har jeg lov! Det er jo VÅRT hus! hehe
Det var på sjølve julaften det virkelig gikk opp for oss tror jeg.
Vi satt midt i julemiddagen da minsten plutselig utbrøt:
“Åh, tenk at vi sitter her i fred og ro bare oss…og i vårt eget hus. Det er så deilig å tenke på.”
Vi ble bare sittende å smile og se på hverandre noen sekunder, før vi løfta glassene med tomtebrygg til en jubelskål.
We love it!
Vi har ikke bare sittet inne og gumla godis og feit julemat.
Er blitt noen spaserturer i nabolaget…samt noen turer i “akebakken”.
Ja for tenk…vi har egen akebakke i hagen hehe.
Ikke så veldig stor…men stor nok til å ake kjelke eller ski der.
Og selvfølgelig måtte jo gamlemor meg prøve bakken og…sukk…uten særlig eleganse og hell.
Ramla av kjelken og rulla rundt i snøhaugen…til guttas store fornøyelse.
Men pøttsan…kjelke er moro!
Men nå er hverdagen her igjen.
Gutta er på skolen…og jeg skal nyte en god varm kaffekopp før jeg tusler ut døra for å måke vekk nattas nye 20cm med snø.
Have a nice day!
Comments Off
Facebook bla bla bla!
Blir sprø av facebook for tida.
Det ramler inn haugevis av innlegg alá:
“Vis din støtte ved å skifte profilbilde, tenne et lys, skrive en tekst på profilen, bla bla bla!”
Støtten gjelder alt fra glad i mamma…til motstand mot vold og overgrep mot barn.
Men, nei takk…det gidder jeg ikke.
De jeg er glad i sier jeg det til og viser det…istedet for å bare plante en kopiert tekst på facebook.
Og jeg tviler på at jeg kan redde noen der ute ved å “støtte” ved å skifte bilde eller tenne lys.
Og når jeg da ikke følger oppfordringen…har jeg iblant støtt på kommentar:
“Om du støtter, så burde du sette det på profilen for å vise det.”
Er det virkelig nødvendig å “bevise” sin støtte ved å sette det opp offentlig på facebook??
Og blir jeg sett ned på som om jeg ikke støtter ved å IKKE sette det opp?
Slik som med vold og overgrep mot barn, som det har vært endel innlegg om jevnlig.
Ærlig talt…sjøl om jeg ikke setter det i profilen min så betyr da ikke det at jeg ikke støtter motstanden og kampen mot overgrep på barn.
Det fins da vel ingen normale folk som støtter det??
Men jeg gidder da ikke plante det på profilen for å bevise min støtte.
Og når folk i tillegg begynner å diskutere og til tider nesten krangle om disse innleggene, da blir det for dumt.
Syns jeg støtter bedre ved å gi en donasjon til f.eks. Stine Sofie’s Stiftelse…og å tipse politiet om jeg finner noe gruff…noe jeg også har gjort flere ganger.
Sender en dose varme og gode tanker til trengende sjeler…ta vare på dere sjøl og de rundt dere.
Klem
Teens in da house…sukk…
Jeg har entret en fryktet epoke i livet mitt…grøss…
En periode av livet mange har vært gjennom…og forhåpentligvis overlevd uten altfor store psykiske skader.
Nå er det altså min tur…
Undertegnede har fått TENÅRING i huset…sukk!
Og det merkes!!
Eldstemann har fått alle de typiske symptomer som følger med tenåringssyndromet.
Sløv og distré symptomet:
Går i sin egen lille verden, og enser knapt at det finnes en verden utenfor sitt eget hode.
Glemmer stadig igjen ting overalt…og det går knapt en dag uten at han kommer hjem fra skolen uten å ha glemt igjen gymbagen, jakka eller til og med sekken.
Lathetssymptomet:
Skulle tru gutten var laga av mjuk gummi med porselenskall.
Giddaslaus og lat.
Er knapt noen vits i å SPØRRE om han kan gjøre ditt eller datt…for svaret blir som oftest:
“Åååh…MÅ jeg??” eller… “Orker ikke nå altså…”
Men å sitte ved data’n eller sparke fotball i timesvis med kompisene…DET orker han.
Provokasjons-symptomet:
Virker som knerten bare MÅ ta en tur på den tynne linje…og provoserer der han kan.
Ene kvelden her ville han besøke en kompis, men jeg syntes det var litt for seint for å dra på besøk.
Da fikk jeg til svar noe i likhet med: “Jaha…får ikke lov å besøke vennene mine heller nå…skal du stenge meg inne eller…skal jammen si til alle kameratene mine at jeg ikke får lov til å besøke de”
Eller da han etter å ha spist 3 store tallerkener med cornflakes på rad fikk en kommentar fra meg om at han kanskje kunne la det være igjen litt så vi andre kunne smake også…
“Hmpfff…får ikke mat nei…skal vel slutte å spise da…kan sulte og jeg…”
Og så har vi jo det populære svaret: “Fuck you”…jepp…det er jo kirsebæret på toppen det…
Rebellsymptomet:
Strekke grenser…prøve ut vingene…tja…
Tydeligvis at gutten begynner å føle seg mer “voksen” og vil prøve ut sin selvstendighet.
Og helst skal det gjøres mot alle regler og vanlige rutiner.
Musikken bør helst være på så høyt volum at det spraker i høyttalerne.
Klærne skal absolutt ikke sitte pent og ryddig på kroppen…neida…de skal helst være litt slitt og shabby…og bare slenges på.
Blir ekstra bra om de ikke er helt rene også…flekkete klær er kult…sukk.
Høl i skoa er bare kult…særlig om en taper de med gaffa…visstnok.
Kamerater med eldre brødre er helt mega…for da har en kanskje mulighet til å prøvekjøre en moped ulovlig også…
Rotesymptomet:
Rot…rot…og litt mer rot.
Klær skal ikke legges pent…nope…de skal bare slenges omkring.
Spiller ingen rolle om de er rene eller ei…eller om det er findressen en skal ha på i konfirmasjon neste dag. De SKAL ligge henslengt…og da helst på golvet.
Godispapir og lignende havner stort sett på samma sted…om da ikke poden har en god dag, og legger det fra seg på bordet istedet.
Jeg venter stadig på å møte sur lukt eller irriterende småfluer inne på det gutterommet…for en rydder selvfølgelig ikke vekk matrester.
Neida…uspist mat eller rester blir liggende. Rydding av matrester i tenåringens hode vil si å skyve restene til side om en trenger mer plass på bordet.
Og sko…sukk…de bør visst helst være våte, fulle av jord…og så trampes rundt hele huset før de med etpar smell sparkes av.
Uh-symptomet:
Standardsvaret og tydeligste tegn på en tenåring…er “Uh?”
Uansett hva du sier eller spør en tenåring, så blir første svar i 99% av tilfellene: “Uh?”
Ofte etterfulgt av “Veit ikke”..eller en form for denne.
Har du lekser idag?: “Uh? Veit ikke.”
Hvilken dag har dere gym?: “Uh? Husker ikke.”
Hvor er jakka di?: “Uh? Aner ikke.”
Fikk du igjen engelskprøva idag?: “Uh? Husker ikke.”
Disse uh-ene er ofte akkompagnert av et tomt blikk…eventuelt et fårete flir.
Jadda…
River meg i håret, stanger huet i veggen…og får mest lyst til å kneble den frekke ungen og putte han i ei skuff iblant.
Blir noen morsomme år i vente tenker jeg…
Best å ha sterk kaffe tilgjengelig til enhver tid for en pustepause.
Sender mange gode tanker og en dose tålmodighet til alle landets tenåringsforeldre.
Husk…om noen år flytter kranglebøttene forhåpentligvis hjemmefra
En god dag :)
Idag har jeg skrevet navnet mitt…opptil flere ganger også.
For det må en bare finne seg i…når en signerer HUSKONTRAKT!
Yes!! Jippidadooooo…!
Hus har vi funnet…et alldeles herlig hus, som vår lille familie sikkert kjem til å trives i.
Og idag ble kontrakta signert…så nå kan jeg vel nesten offisielt kalle meg huseier.
Om det føles bra?
Nope…
Det føles alldeles FABELAKTIGFANTASTISK!
Eiendommen vi skal flytte til har masser av plass…både ute og inne.
STOR hage…dobbelt garasje…drivhus i hagan.
Plass nok ute for gutta til å sparke fotball eller anna.
Innendørs får vi et romslig kjøkken…med plass nok til oss alle tre samtidig…pluss litt til. Litt av en forandring fra vår nuværende lille kjøkkenkrok.
Alle tre får hvert sitt medium størrelse soverom…med masse skap-plass.
I kjeller’n finnes ei stor kjellerstue med koselig peis…der vi kan kose oss med spill eller en god film…og der venner kan snorke når de kjem på besøk.
…og noen av de snorker MASSE! hø hø
Der nede i “undergrunnen” finnes også et stort rom der vi skal innrede “gutteklubben”. Plass nok til etpar arbeidsbenker for snekring og skruing…samt en liten sofakrok når “arbeidskara” trenger ei pause.
I tillegg finnes masser av lagringsplass i diverse boder.
Huset ligger landlig til…dog likevel med mange naboer i nærheten, men ingen tett innpå.
Det er bare etpar km til nærmeste butikk, og 5 km til nærmeste “by”. Setter den “byen” i gåsetegn..for kan ikke akkurat kalle den bebyggelsen oppi her for by hehe…landsby kanskje?
1. november avsluttes handelen. Da utbetales lånet til selgeren, og vi overtar huset til odel og eie.
Du verden for en følelse det blir.
Jeg kjem garantert til å hysje på gutta boys av gammel vane om de bråker i begynnelsen…”Hysj da gutter, tenk på naboen “…hehe…men i det huset forstyrrer de bare kjellermusa ^^
I kveld skal jeg feire at kontrakta er signert og i havn.
Og det blir ikke med kaffe…men med ei HEL flaske Munkholm.
Øh…drikker jo omtrent ikke…^^
Ha en fortsatt god onsdag folkens
Bakepulver er moro…tja!
Igår fikk min eldste stolthet et anfall av kjedsomhet.
Disse anfallene er en smule skumle…for da kverner hjernecellene hans for å finne på noe å underholde seg med.
Og så igår kom idéen om å lage bakepulverbomber…
Denne gangen advarte han meg hvertfall ved å si fra på forhånd…og jeg sa han fikk lov å lage etpar bomber.
Men…klok av gamle dårlige erfaringer med hans “gode” idéer, ba jeg han holde på med dette utendørs.
Burde nok presisert litt mer tydelig…
“Utendørs” ble av gutten tolket som balkongen.
Jeg holdt på mitt eget styr og stell innendørs med diverse husarbeid…og hørte fra kjøkkenet at min pode tydeligvis hadde det moro der ute.
Han kom inn på kjøkkenet og fortalte gledesstrålende om hvordan han hadde laget bombe i den tomme brusflaska…og at spruten hadde vært såååååå kul…og ba meg komme å se.
Åh filler’n…da oppdaga jeg at han ikke var nede i hagan som jeg hadde trudd.
Ja ja…pytt tenkte jeg…han holdt da ikke på med sølet innendørs for en gangs skyld.
Så fikk jeg øye på stuevinduene…
Det så ut som noen hadde malt ujevne striper med hvit maling nedover de…pluss spruta litt ekstra her og der.
Vinduene så ikke ut…eller…vi hadde ikke mulighet for å se ut.
Jeg ropte på guttknerten…og brukte både for- og etternavn…noe jeg har en tendens til når jeg er en smule forbanna og streng.
Og når jeg bruker begge navn, da veit gutta at det er best å trå varsomt hehe.
Gutten fikk dermed bøtte, klut og nal…og klar beskjed om å vaske vinduer!
Han sto der litt som et spørsmålstegn ei stund…for han hadde jo aldri vaska vinduer før.
Men etter å blitt forklart hva han skulle gjøre…satte han igang uten å klage.
Trur muligens han skjønte det var best å holde kjeft og bare gjøre som mamma’n sa hehe.
Flink var’n også.
Han var nøye og fikk vaska vekk alt skikkelig.
Det er jo en god ting med sjukdommene hans faktisk…han blir ofte veldig nøye, blir nærmere pedantisk når han skal gjøre enkelte ting .
Og vinduene ble blanke og rene igjen…skulle ikke tru det var første gangen han gjorde det.
Greit…vinduene rene igjen…så var vi ferdige med den saken…trudde jeg.
Idag kom sola…tørt og varmt…
Og da jeg skulle ta meg en kaffekopp ute på balkongen etter frokost, holdt jeg på å mist hele koppen i golvet av sjokk. 
Nesten hele golvet på balkongen, samt møblementet var dekket av hvitt og seigt stoff.
Og det hadde spruta oppover gelender og vegger også.
“Øh…hvor mye bakepulver brukte du egentlig igår?”…spurte jeg…
“Brukte hele den store boksen jeg fant i skapet jeg…”…fikk jeg til svar…
Åh dægger’n…hadde jo kjøpt ny boks bakepulver for ikke lenge sia…den største boksen de hadde.
Søren ikke rart det så ut som vinteren hadde kommet tilbake der ute på balkongen.
“Hmmm…du veit vel hva du har å gjøre nå?”…sa jeg og så på guttungen…
“Ehm…vaske?”…svarte han…
“Jupp!!”…sa jeg…og gikk for å finne bøtte og vann til han…igjen.
Men det skal jaggu gutten ha…han hadde ikke bare vaska vinduene etter seg dagen før uten å kny…men tok nå også straffen for moroa si og vaska hele balkongen m/ møblement med et smil.
Skrubba både gelender og golv…mens han nynna og sang for seg sjøl.
Han fortalte til og med naboen hvorfor han vaska så iherdig der ute…og la til:
“Jeg er jo litt ramp iblant og jeg serru hehe”
Nå har vi reineste balkongen i nabolaget…som lukter nydelig av grønnsåpe.
Og min kjære sønn har etter all vaskinga erklært…at han har bestemt seg for heretter å bruke gresset i hagen til eventuelle flere bakepulver-eksperimenter.
Takk og lov for det!!
Men nu…en kaffekopp skal nytes på balkongen…uten imitasjoner av vinter